nu er tiden inne

jeg kjenner rastlosheten boble over inni meg. Dette er min tredje uke i Nepal, og jeg er klar for forandring. Det har vaert opplevelsesrikt paa mange maater, men naa er jeg klar for aa komme meg ut av huset og oppleve noe nytt. I gaar dro vi paa en lang tur for aa se ulike barnehjem i landsbyene. Det var noe helt annerledes, og det frister mye mer enn aa bo i byen. Typisk dag i byen: staa opp rundt 7. Spise frokost (tapaati brod med peanottsmor, banan og syltetoy, som smaker veldig godt). Saa har vi fritid mellom forkost og lunsj ( dal bhaat kl 12), hvor vi kan gjore hva vi vil. Dette tidsrommet er vanskelig aa fylle med noe nyttig. Vi kan ikke dra for langt, og det blir for dumt aa bare sitte inne og stirre i veggen. Men etter lunsj har vi masse av tid til aa utforske, helt frem til kl 8. Da er det middagstid igjen. Det blir morkt i Nepal rundt kl 7, saa det er best aa holde seg innendors rundt disse tider. Det er litt synd, for jeg savner aa kunne gaa ut og vaere sosial med andre enn de frivillige i huset. Jeg har funnet er barnehjem utenfor byen, som virker veldig bra. Jeg tror det kan blir riktig saa bra. jeg har tilbrakt mesteparten av tiden med mine danske venninner, som er veldig trivelige. Vi har blitt veldig naere i lopet av denne tiden. Vi skal prove aa holde kontakt, selv naar vi drar til forskjellige steder. Det er godt aa ha ett sikkerhetsnett som dem her nede. naa stikker jeg ut. Ny dag, nye muligheter.

Pokhara

humpetitten humpetatten humpetittenteia

Jeg sitter naa i vakre og idylliske pokhara med feber og diare (som er i ferd med aa forsvinne). mandag morgen dro jeg, camilla og sarah paa en 6dagers tur til chitwan og pokhara. vi stoppet underveis for en liten raftingtur, som var en kald, vaat, men ogsa veldig morsom opplevelse. vi fikk ikke torket klaerne vaare, saa satt en lang stundt med vaate klaer (som viste seg a ikke vaere saa smart senere). bussturen fra rafting til chitwan var humpete, og jeg hoppet bokstavelig talt opp fra setet mitt hver gang det var en hump i veien. godt jeg ikke hadde diare da.  veien fra chitwan sentrum til hotellet var ogsaa veldig komisk. 6 personer ble fraktet i en skropelig liten kjerre dratt av en noksaa skropelig liten hest. det var da jeg folte feberen komme, og det er her min sykdomshistorie starter. hotellet var inngrodd i planter og alle slags mulige jungelvegetasjon, og rommene var noksaa mugne. vi ville saa gjerne torke klaerne vaare, men det var plent umulig pga den fuktige luften. hurra! jeg hadde bare to bukser med meg, saa da var det bare en torr igjen. jeg begynte aa faa litt diare, og folte meg slettes ikke bra etter aa ha spist en godt fritert varrull med pommes frites til. alt er fritert her nede! og jeg som er vant til aa spise grovbrod med masse sunne og friske ingredienser. den livsstilen maa jeg bare legge bort disse manedene i nepal. vi hadde planlagt jungelsafari dagen etter, kunne vi bare dra paa elefantsafari. vi saa nesehorn og raadyr med hvite prikker. jeg klarte ikke aa nyte denne turen saa mye pga all regnet, og en svaert ukomfoprtabel sittestilling. i det vi naermet oss maalet, kommer en annen elefant med turister som oss og guide. jeg merket at disse ikke akkurat var bestevenner, men jeg tenkte det bare var en liten gnisning, ogsaa kunne vi traske videre igjen. der tok jeg feil! elefanten terget den andre mer og mer, og det hele startet med latterog endte med graating. det kom royk ut av snabelen, og de kom naerme innpaa hverandre. guidene skrek paa nepalsk, saa vi skjonte ingenting av hva som foregikk. jeg var i sjokk, og i det vi endelig kunne gaa av, samlet vi oss for a graate en liten skvett. jeg var kald, hadde akkurat opplevd en elefantkrangel, og naa vvar diareen paa god vei. jeg var paa do hele natta, og folte meg som et raattent egg., alt gikk rett til dundas! jeg tok litt medisiner og drakk glukosevann, som hjalp paa litt. vi skulle enda gjennom en 4 timers noksaa humpete busstur igjen, som jeg gledet meg veldig til. det var varmt, trangt om plassen, og jeg hadde akkurat hatt verdens verste natt. men gud, saa deilig det var aa komme til fredelige og harmoniske pokhara, hvor du har utsikt til himalayafjellene bak de  regntungeskyene. vi leide en robaat for en time og padlet avgaarde. er noe av det mest nydelige jeg har sett!  skal legge ut bilder. etter en god spaghettimiddag paa restaurant, ble magen min daarlig igjen. jeg har vaert hos doktor i dag og faat medisiner, saa jeg blir helt bra igjen. kjenner jeg er paa bedringens vei allerede. mine andre venner er paa en litren trekkingtur, mens jeg ligger paa et fint hotell med folk som er veldig behjelpelige. jeg visste jeg ikke kunne sno meg unna diare. bedre aa faa det naa, enn naar jeg skal paa trekkingtur. ha det paa badet

hindu

NEPAL

Naa befinner jeg meg paa en internettcafe rett ved der jeg bor. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men disse dagene har virkelig vaert noe for seg selv. Det aa komme fra trygge, rike Norge til verdens fattigste land er virkelig en provelse. Men jeg begynner allerede etter fem dager aa komme inn i dette systemet. Det tar tid, men det handler om aa ta en dag om gangen. Familien jeg bor hos er veldig hyggelig, og vi faar servert tre maaltider hver dag. Det gaar mye i Dal Bhaat (ris og linsesuppe med gronnsaker og karry). Det smaker godt, men kan bli litt kjedelig i lengden. Vi har nepalsk spraakkurs med Nilesh (sonnen i huset), hver dag fra ti til 12, og deretter faar vi lunsj. danjabad betyr takk og nastame er hei. det er greie ord aa kunne. jeg ligger paa rom med to veldig aalreite jenter fra danmark. vi har delt mye, baade latter og taarer disse faa dagene, og jeg er veldig knyttet til dem allerede. vi skal til og med paa en seks dagers tur til pokhara og chitwan neste uke! det jeg har gjort disse dager: dratt til thamel(turistomraadet i nepal. litt for kaotisk for min smak), dream garden, nydelige buddhisttempler, besokt fjellandsby og barnehjem (eget initativ). Jeg har virkelig lengtet etter aa komme ut av denne forurensede, men samtidig sjarmerende byen. Vi kjorte i en taxi, bare ti min ut av byen og rett inn i drommeverden med trappelandskap og utrolig frodig natur. Det var en helt annen atmosfaare der, og alle hilste naar vi kom. Dette var virkelig nepalesisk fjellandsby med et nydelig tempel som ruvet over. jeg spurte noen lokalfolk om de hadde et barnehjem her, og det laa rett ved siden av. Vi bestemte oss for aa gaa inn, og ble mott av en horde med barn. Jeg spurte om de trengte frivillige, og de sa ja. Vi danset, jeg sang norges nasjonalsang og alle barna samlet seg rundt oss som fluer. Det var en eneste stor fest fra vi kom til vi dro. Jeg har veldig lyst til aa vaere en del av dette barnehjemmet, men jeg vil vente med aa ta en endelig avgjorelse. Jeg vil bruke disse to ukene til aa utforske, og i uke 3 finne et barnehjem. Men dette staar virkelig hoyt paa min liste. De eier nesten ingenting, men de smiler fra ore, og tar deg imot med aapne armer. Jeg har ogsaa sett klostre med buddhistmunker, provd yoga kl 5 om morgenen, tatt masse fine bilder av det nepalesiske folk. de er veldig fotogene! det er ogsaa nepalesiske aper. det er saa mange nye lukter og smaker, og jeg bare venter paa aa faa diare, som jeg ennaa ikke har faatt. naa maa jeg stikke til ny spraakleksjon. vi ses igjen kjaere venner! jeg kommer til aa ha mer aa fortelle.