og kaptein paa laget han roald han sa: "naa er det vel snart paa tide aa draaa"

Til dere som ikke kjenner til Gunnar Hanstad, saa er han et viktig bindeledd i familien Dalby, gjennom sin vakre musikk om Fagerfjell (fotballaget med Dalbygutane) og Lossets vakre grend. Han bidrar til rykninger i dansefoten. Er det derfor alle ifra Losset er saa flinke til aa danse mon tru? Jeg skal uansett ikke la dette lille innlegget bare dreie seg om Hanstad. Det er en kobling mellom denne karen og min lengsel tilbake til trygge gode Hedemarken, hvor sopla er sortert i vaatorganisk, restavfall, papir og plast, og kuene lever livet paa de gronne sletter. Utmagrede og aggressive loshunder er erstattet med fredelige og harmoniske husdyr med hver sin hundegaard, skaal med vattn og hundekjeks. Paa hedemarken tuter vi bare hvis vi kjenner noen, og da er det ikke snakk om aggressiv tuting, men en koselig liten 'heipaadegtut'. Noen ganger tuter ogsaa hedemarkinger fordi de er sinte, eller fordi de vil at andre trafikkanter skal flytte seg, men jeg har aldri folt meg ukomfortabel paa grunn av det. I India er det ingen fornuft, ingen regler. Rettere sagt ANARKI. Man maa alltid forberede seg psykisk og fysisk for man trer ut av dorkarmen. For det forste, biler vil aldri vike vei for deg. De vil aldri stoppe for deg. De vil alltid tute unodvendig mye for aa vise hvor kule de er, og de vil alltid komme unna med livet i behold. Utrolig nok. Tror kanskje det er flere dodsulykker i Norge, selv om vi har et bedre trafikksystem. Jeg begynner aa bli mer og mer frustrert over dette kaosherjede landet, men ogsaa fascinert. Ikke glem det.

Gunnar Hanstad

rapport fra saddhana forest

Etter aa ha tilbrakt 13 dager i bushen er jeg naa klar for aa gi dere der hjemme en smakebit av hva jeg har vaert igjennom. En interessant opplevelse.
ca 70 mennesker samlet paa et sted, en fin miks av spirituelle gaerninger og 'normale' folk som meg. En vanlig dag bestod av levende alarmklokke (folk som synger en liten morgentrudelutt for aa vekke deg opp 05.30). Jeg meldte meg frivillig for en uke, saa jeg maatte staa opp 05.15 for aa vekke opp hele skauen bestaaende av smaa primitive hytter. Jeg og min gode gitarkompanjong Carlos, sang en halvtime hver dag. Det var morosamt, men ogsaa slitsomt. Vi startet ofte rolig med en liten ballade, og okte i volum ettersom tiden gikk. Provde meg ogsaa paa litt rapping (om det var vellykket eller ei er ikke opp til meg aa bedomme). Maalet var aa faa alle opp til morgenmotet 06.15. Vi samlet alle i en stor ring etterfulgt av kykkeli klemmetid. Noen ga veldig lange klemmer, mens andre var sjenerte og torte saa vidt aa komme naer deg. Men dog, en fin ting aa gjore om morgenen. Deretter bar det rett ut i skauen. Det eneste jeg ikke likte var at vi jobbet to timer om morgenen UTEN FROKOST. Vi kunne ta en banan hver, men det var virkelig ikke nok for meg. I skauen gravde vi jordhauger formet som vulkan med et hull paa toppen der treet etterhvert skulle bli plassert i. Vi jobbet i par, som fungerte veldig bra. Taalmodighet er et stikkord. Jeg tror jeg har laert aa bli mer taalmodig ilopet av dette oppholdet. Og vaere mokkete med skitt under neglene over lengre tid har kanskje gjort meg mer hardhudet.

 Etter denne arbeidstiden med tom mage var det endelig tid for frokost. (favorittmaaltidet i skauen). Graut med sot saus og fruktsalat. Gurimalla hvor godt det var. Til og med bedre enn havregrot. Erremuli? Alle ble servert samtidig i en stor sirkel, hvor folk gikk rundt med store gryter. Jeg serverte frivillig mange ganger, noe jeg likte bedre enn aa sitte med grauttallikken foran meg. Maten kunne inntas etter bemerkninger og et oyeblikk med stillhet. En lang prosedyre for en sulten ulv som meg. Etter dette herlige maaltidet fikk vi tildelt jobb nr 2, som kunne vaere hva som helst. Jobb i hagen, skauen, lage mat, kompost, hygiene osv. Jeg var som oftest i skauen (svett og mokkete) eller i kjokkenet (hakka frukt og gronnsaker). Jeg likte virkelig aa bruke kroppen og bidra til okt vegetasjon. Men noen ganger var det veldig slitsomt, spesielt etter frokost med intens sol. Etter lunsj (ris, gronnsaker, dal) kunne vi gjore hva vi ville, hvis vi ikke hadde ekstrajobb. Mange deltok i ulike workshops mens andre ville bare slappe av. Jeg gjorde begge deler. Mange av oss tok turen til gjormebadet etter fullfort arbeid. Jeg puttet gjorme i ansikt og haar og folte meg fresk og rask igjen. Gjorde dette nesten hver dag. Dusjet ikke en eneste gang, gjormebad gjorde susen. Jeg leide ogsaa moped for ti dager, saa vi kunne komme oss ut av denne bobla og spise ikkevegan mat. Jeg glemte aa nevne at Sadhana forest er et vegan samfunn, uten noen form for dyreprodukter (kjott, melk, ost, sjokolade, honning, egg), og je som har maula norvegia hele mitt liv. Men det var faktisk ingen problem, siden jeg hadde moped. Vi kjopte pizza med sprostekt bunn og deilig iskrem i helgene. Hurrahuraa! Vegan mat var slettes ikke verst. Jeg likte det, men jeg kan ALDRI leve uten ost og sjokolade.
Vi sov i smaa straahytter med myggnetting over sengene. Etter aa ha hort om rotter og slanger, hadde jeg en noksaa urolig natt. Men heldigvis ingen ubehagelige opplevelser, bare noen intense mareritt. Doene var noksaa langt unna hytta, saa var plent umulig aa gaa saa langt midt i svarte natta. Doene var laget av kompost, med to hull. Komplisert, men velfungerende sett ut i fra et miljovennlig perspektiv.
Sadhana forest har vaert en spennende, utfordrende og laererrik opplevelse. Jeg har mott mange flotte folk, som jeg definitivt kommer til aa se mer til i fremtiden. Det eneste jeg ikke likte var alle reglene, for mange folk og at det hele tiden var nye som kom og gamle som dro.  Lange sondagsmoter med en leder som elsker sin egen stemme. Bortsett fra dette er je nogd.

Spesielle oyeblikk i skauen:
synge born to be wild paa motorveien i india med min lille moped
gjormebad tidlig om morran helt alene
spise graut
danseworkshop i auroville. 2 timers fri dans med en bunsj av andre folk (intens)
besok i Sri Aurobindos gyldne kule, med verdens vakreste tre. (bestemor piletre i Pocahontas)
improvisert synging 05.30 fra mandag til fredag
se profesjonelle fra sadhana danse capoera (soramerika)

Naa beveger jeg meg vestover (3timers busstur) til Tiruvannamalai. Det er visstnok et vakkert sted med fjell, huler og et noksaa interessant ashram.  Ashram er et sprituelt sted, ofte plassert i naturlige omgivelser, med en eller flere guru (laeremester). Yoga og meditasjon er viktige ingredienser i et ashram. Tiruvannamalai har ett som jeg skal ta en liten kikk innom. India er landet bak ashram, og jeg foler det er en skam aa dra herifra uten aa gi dette en sjanse. Ikke vaer redd, jeg kommer ikke til aa bli en av disse spirituelle gaerningene. Dette er bare for nysgjerrighetens skyld. Neste helg samles tusenvis av folk for aa vandre i fjellet under fullmaane, og jeg skal vaere en av dem. Onsk meg lykke til.
VIktig ordtak: veien blir til mens man vandrer

Jeg har forresten mistet kameraet mitt. Dette skjedde i Goa, mens jeg var paa stranden. Utrolig synd, men heldigvis var alle bildene mine paa harddiscen. Har ikke faatt tatt noen bilder i sadhana, men andre har, saa jeg faar dem nok sendt paa mail senere. Forelopig blir det bare tekst, men dere kan sikkert se noen av oyeblikkene for dere. Skrives igjen godtfolk! Ikke lenge til jul!

Auroville

Hei igjen!
Jeg har beveget meg fra Goa til Tamil Nadu (sorvest). Togreisen startet kl 3, og jeg kom frem til Chennai 12 dagen etter. Jeg hadde en plan om aa dra til Auroville, som er mellom Chennai og Pondicherry. Jeg hoppet paa neste buss til Pondi (3 timer), og var rimelig lei all farting. En natt i Pondi, og deretter bar det rett til auroviille.

What is Auroville?

Auroville is a universal township in the making for a population of up to 50,000 people from around the world.

How did Auroville begin?

The concept of Auroville - an ideal township devoted to an experiment in human unity - came to the Mother as early as the 1930s. In the mid 1960s the Sri Aurobindo Society in Pondicherry proposed to Her that such a township should be started. She gave her blessings. The concept was then put before the Govt. of India, who gave their backing and took it to the General Assembly of UNESCO. In 1966 UNESCO passed a unanimous resolution commending it as a project of importance to the future of humanity, thereby giving their full encouragement.

Why Auroville?

The purpose of Auroville is to realise human unity – in diversity. Today Auroville is recognised as the first and only internationally endorsed ongoing experiment in human unity and transformation of consciousness, also concerned with - and practically researching into - sustainable living and the future cultural, environmental, social and spiritual needs of mankind. (www.auroville.org)

Jeg har naa fatt to gode venner her, Sevika og Muneer. Sevika er fra USA og er paa besok hos Muneer som bor her. Han er 28 aar gammel og driver en egen butikk her. Jeg var saa heldig som fikk mote dem, og jeg fikk lov til aa bo der til jeg begynner med frivillig arbeid i Sadhana forest. Det er et lite samfunn av frivillige fra hele verden. Alt er okologisk, og alle bidrar til ulike prosjekter for aa vedlikeholde naturen (treplanting osv.) Hvis dere vil vite mer, sjekk ut internettsiden www.sadhanaforest.org. Jeg drar antageligvis dit i morgen, og blir der en to ukers tid. Jeg ser virkelig frem til aa bo der, og leve primitivt for en liten stund. Etter aa ha vaert turist en liten stund naa, er jeg klar for aa gaa inn i noe nytt og mer innholdsrikt. Naturen kaller!

Alle i Auroville kommer seg frem ved hjelp av scooter/moped, og det er virkelig den beste maaten. I gaar laante jeg og Sevika Muneers moped, som var en intens opplevelse. Indisk trafikk er anarki, ingen regler, bare at du maa holde deg paa venstre side av vegen og tute for aa komme deg frem. Du er virkelig ille ute hvis du ikke har horn i dette landet. Vi klarte oss fint, og jeg begynner aa bli vant i trafikken (utrolig nok). Vi holdt oss for det meste paa landeveien, som bestaar for det meste av kuer, hunder, moped, geiter og folk. Ganske uskyldig! Jeg liker denne livsstilen. Etter aa hatt en litt troblete start, begynner jeg virkelig aa komme inn i denne kulturen. India er et fascinerende land aa vaere i.

et interessant mote mellom hund og aal

parasailing

India, er du klar for meg?

tjohei, hvor det gaar. Naa er jeg plutselig i India, etter en enorm trekkingtur som ennaa gir meg frysninger bare av aa tenke paa Himalaya. Jeg savner det allerede, men naa er det paa tide med et nytt kapittel, og det kapitlet befinner seg naa i SorIndia. Jeg er i Goa. Indias Hellas, med nydelige strender og fargerrike damer. Jeg har mott mange folk paa veien, og deler naa rom med en veldig koselig dame (30 aar) fra Osterrike. Jeg liker folk fra Osterrike. De er alltid i godt humor. Jeg har vaert her naa et par dager, og uheldigvis regner det naa, men krysser fingrene for godvaer. Strandlivet frister etter 16 dagers fjelltur i Nepal. Jeg startet turen over grensen fra Nepal med buss, og har tilbrakt en del tid paa tog fra Ost til Vest. Veranassi-Jaipur-Pushkar-Mombai-Goa. Det har vaert min reiserute saa langt, og det er virkelig en opplevelse i seg selv aa kjoere tog her nede. Starten reisen med en jente fra England, men saa har vi splittet lag, og jeg har hele tiden mott nye folk. Alle som har lonely planet guide velger de samme stedene, saa er plent umulig aa vaere alene. Jeg begynner aa bli litt sliten av aa reise, men foler meg heller ikke klar for aa gi opp. Er mer jeg vil se, og det er enda tid igjen. Det tar tid aa venne seg til denne kulturen ogsaa, med folk som stirrer, kuer i gata, lukter, kumokk (som jeg har traakket i mange ganger), gaerne bilister osv. Indiske damer som vil hele tiden selge ting er spesielt irriterende. De starter ofte samtalen med "Yes. How are you? Where are you from? How long you been in India? First time India? Where did you buy your clothes? Are you married?" Omatt og omatt. Nok klaging. Jeg skal ut og sjekke livet. Ha det saa lenge!

Matt fra statene

snoras!!!

reisekompani for en liten stund, til jeg motte noen nye folk.

utsikt fra icelake (4000 moh)

jeg og mine slovenske venner paa 5400 moh. god folelse!

bilder kommer snart..

tilbake fra Himalaya

Etter en 16dagers trekkingtur er jeg naa tilbake ti siviliserte Pokhara, med kommunikasjonsmidler som internett og telefon. Er naa i lakeside, som er den mest turistifiserte delen av denne byen.Motte igjen kjentfolk fra trekkingturen, og er virkelig godt med en dag restitusjon etter hardbarket fjelltur. Det hele startet i Besi Sahar, med forste overnatting i Ngadi (930 moh), hvor jeg motte folk som jeg fortsatte aa gaa med. Jeg valgte aa ta den tunge losningen, uten guide/porter/sherpa og jeg angrer ikke ett sekund. I begynnelsen var jeg virkelig sint paa meg selv for aa utsette meg for saa mye lidelse, og baere en 16 kilos ryggsekk opp 5400 moh var ikke akkurat det samme som aa tilbringe en dag paa stranden med en tequila i haanden. Jeg har ofret blod, svette og taarer, og noen ekstra kilo rundt midjen. Kjenns bra. Har spist godt og virkelig hatt noen gastronomiske oyeblikk. Jeg husker spesielt godt ankomsten i Brakha (3360 moh) mitt forste mote med ferske bakevarer. Det var ingen tvil, jeg var klar for aa fete meg opp et par dager. Spiste alt av sjokoladeruller, kanelbolle, apple crumble, baguett med yak ost. Guri land og rike saa godt det var med ost fra en ekte yak okse. Det er mange av dem i Himalayaregionen, og er noe jeg virkelig vil savne i Norge. Beste osten jeg har smakt. En annen fantastisk smaksopplevelse var i Jomson etter Thorung la (5400 moh). chocolate apple crumble i et tysk bakeri. Jeg bestilte to, og not hver eneste smule. Jeg har virkelig spist mye, men etter 7 timers vandring i fjellet, er du virkelig saa sulten at du er i ferd med aa miste all fornuft. Pratingen med folket paa veien gikk for det meste i mat, trekking og mat. Veldig enkelt og greit. Joviale Karro var paa sin rette plass. Har mott mange fine folk, men ogsaa noen ikke saa fine. Fordelen med aa gaa alene er at du kan velge hvem du vil gaa med, og ekskludere folk som er dumme. Jeg motte blant annet tre osterriske mannfolk, som lo i ett sett. Akkurat mine type folk. Motte dem stadig vekk, og det var alltid et gledelig gjensyn. "Oh, look Bernhard. There is the crazy norwegian girl agian. hahahaha". Tilbake til mat igjen. Jeg trodde vi bare kunne bestille nepalsk mat, men menyene bestod av baade europeisk og lokale retter (variert kvalitet). Dal bhaat var det tryggeste, men definitivt det kjedeligste. (bare ris og litt gronnsaker med linsesuppe). Jeg bestilte noe nytt for hver dag, og i de fleste tilfeller var jeg godt fornoyd med maten. Aa see gresk moussaka og lasagne i Himalaya var noe nytt for meg. Alt i alt en god opplevelse. Motte ogsaa to svenske tjejer rett for hoyeste overgangen. De var jattetrivelige, og jeg vil nok besoke dem en gang i fremtiden.

Jeg vil ogsaa benytte denne anledning til aa gratulere min godeste Pappa med dagen som var (21. september, dagen jeg startet trekking). Jeg provde aa sende en melding, men tror kanskje ikke det gikk. Haaper du hadde en straalende dag! 

Sai village home (brev fra barnehjemmet, hvor jeg tilbrakte 4 dager)

Dear Karoline,
First of all I want to say for you thank for having with me nice relation.
I was enjoyed with you nicely.
All small children want that you dont go but nothing
happen. I want to say enjoy your life nicely. I
always say for god
that you three wishes will be
real. I want to write
some poem for you.

You are good not bad
You always smile dont be sad

Rose is red or pink
You have good think
Sky is always white or blue
Karoline sis - I love you

Best of luck for your next journey
Always be happy, Dont be sad in your life
lot of love for you
Sunita Sunita

dikt fra en nepalsk guide i en liten landsby

Some one like oneship
Some one like twoship
But I like oneship
That is friendship

Earth can dry
Birds can fly
If you forget me
I will give good prize.

Jeg har problemer med aa finne ut hvilke av disse to jeg liker best.

long time no see

hei godtfolk. Jeg har vaert daarlig til aa oppdatere bloggen min, men naa er jeg her, og bra er naa det. Jeg har forflyttet meg fra barnehjemmet til Shanti clinic naer Pashupatinath (helligste omraadet i Kathmandu). Det er en klinikk for spedalske og handikappede, med workshops der de syr og lager papir for haand. det er et velorganisert lite samfunn med hoy arbeidsmoral. vi er sju frivillige og alle befinner seg i samme omraade. Jeg har allerede produsert noen fine elefantkort. Vi dro ut paa en ekskursjon med pasinentene fra Shanti. 50 folk i buss langt ut i hutaheita. Vi tok med varm mat, og alt ble ganske kaotisk. Vi hadde planer om aa dra ut paa piknik, men det viste seg aa vaere vanskelig i praksis. Svette som vi var pga varmen, med folk i rullestol og andre skavanker, provde vi iherdig aa finne et passende sted. Det var heller ingen god vei, midt i odemarka. Det hele endte med at vi spiste paa en gaard som Shanti samarbeider med, og crewet fikset mat til 50 personer paa veldig kort tid. Alt ordnet seg til slutt, utrolig nok. Det enkle er ofte det beste sier naa je. Huset jeg bor i naa er veldig fint, med vanlig vestlig toalett. Jeg maa fremdeles bruke vann som erstatning for toalettpapir, men det fungerer faktisk veldig bra. Er ogsaa mer hygienisk. Vi legger oss rundt 9-10, og vaakner rundt 6 fordi vi har en veldig aalreit hane som bestemmer seg for aa synge en liten trudelutt rundt disse tider. Vi begynner ikke  for 10, saa er veldig upassende med fuglesang saa tidlig. Det er ogsaa en mygg hver natt(rundt kl 12) som vil ha litt selskap. Jeg smorer meg godt med myggrollon, men det hjelper svaert lite. Jeg har ogsaa et behov for aa gaa paa toalettet  rundt kl 6. Dette skjer hver gang, saa jeg begynner virkelig aa komme inn i en rytme. Tror ikke jeg ville hatt noe problem med aa bo paa et gamlehjem. Legge meg rundt 9, og staa opp i 6-7tida hver dag. Vi tar en tuktuk hver dag til og fra jobb (45 min). Intimgrenser er noe man ikke kan ha i dette landet. Svettelukt og rumpesprekk er noe jeg ser noksaa ofte. Det er ogsaa et lite geiteslakteri paa veien til jobb, der det er en ny geit hver dag og gaarsdagens ligger slaktet med hodet paa disken og spredte ben. Veldig aalreit start paa dagen. Naa er det en tysk pike som venter paa datamaskinen. Jeg maa slutte aa skrive. Takk for nu. Det er godt med en nettdagbok.

danse danse dokka mi

transvesittdans. Menn kler seg ut som kvinner under Krishnas (hindugud) fodseldag. Jeg matte bare bli med, og jeg angrer ikke ett sekund. Vi danset til folkemusikk (trompet, floyte, trommer). dette er forhapentligvis ikke siste gangen jeg danser med mannekvinner.

viktige numre

tlf til barnehjemmet: 9841289171

Arjun Shrestna (leder for exis i nepal): 9849090548/9848026803

Nepal country code: 977 (tast for nummeret)

tid for barnehjem

jeg befinner meg naa paa en liten intenettcafe 30min unna barnehjemmet. Det befinner seg et lite stykke utenfor Kathmandu by. Jeg kom hit i gaar, og det var jammen en rar folelse. Flesteparten av barna var paa skolen, saa det var noksaa tomt, der det vanlivis pleier aa vaere 55 barn. Sarah og Camilla ble med for aa si hadet, og jeg kjente med en gang at jeg kommer til aa savne dem. De har vaert gode stottespillere denne forste tida. Men jeg haaper og tror at vi motes igjen for vi drar hjem igjen. Jeg fikk vite at det var en tysk frivillig paa barnehjemmet ogsa, saa jeg gikk ned i forste etasje for aa mote denne fremmede fyren, men han var langt i fra fremmed. Vi hdde vaert paa rafting sammen, og mottes igjen i Chitwan, ogsaa naa i en bitteliten landsby. Hva er sjansene for aa se samme kar tre ganger? Jeg undres. Han er veldig trivelig, og han skal vaere her to uker til. Det er gode nyheter! Jeg trodde jeg helst ville henge med lokalbefolkningen, men noen ganger er et godt aa snakke med folk fra vesten. Rommet jeg sover i deles med fruen i huset paa 23 aar. Vi maa ogsaa dele samme seng, som ikke er stor nok i mine oyne, og den er hard som en trebenk med tynn madrass. Men slik er det primitive livet, og det maa jeg bare takle. Vi har vaert borskjemte hos Arjun med ordentlig toalett og gode senger. Naa er det do i bakken, og null toalettpapir. Det er bare aa skvulpe vann opp i rompa, saa er du ren igjen. Men barna veier virkelig opp for mangel paa god hygiene. De er saa blide, og veldig nysgjerrige. Alt jeg gjor er veldig viktig, og privatliv er noe jeg kan lengte lenge etter. Jeg ga alle lekene fra Norge i gaar, og de er allerede flittig brukt. Jeg skal i tillegg til a vaere paa barnehjemmet undervise engelsk i skolen. Det begynner i morgen.

nu er tiden inne

jeg kjenner rastlosheten boble over inni meg. Dette er min tredje uke i Nepal, og jeg er klar for forandring. Det har vaert opplevelsesrikt paa mange maater, men naa er jeg klar for aa komme meg ut av huset og oppleve noe nytt. I gaar dro vi paa en lang tur for aa se ulike barnehjem i landsbyene. Det var noe helt annerledes, og det frister mye mer enn aa bo i byen. Typisk dag i byen: staa opp rundt 7. Spise frokost (tapaati brod med peanottsmor, banan og syltetoy, som smaker veldig godt). Saa har vi fritid mellom forkost og lunsj ( dal bhaat kl 12), hvor vi kan gjore hva vi vil. Dette tidsrommet er vanskelig aa fylle med noe nyttig. Vi kan ikke dra for langt, og det blir for dumt aa bare sitte inne og stirre i veggen. Men etter lunsj har vi masse av tid til aa utforske, helt frem til kl 8. Da er det middagstid igjen. Det blir morkt i Nepal rundt kl 7, saa det er best aa holde seg innendors rundt disse tider. Det er litt synd, for jeg savner aa kunne gaa ut og vaere sosial med andre enn de frivillige i huset. Jeg har funnet er barnehjem utenfor byen, som virker veldig bra. Jeg tror det kan blir riktig saa bra. jeg har tilbrakt mesteparten av tiden med mine danske venninner, som er veldig trivelige. Vi har blitt veldig naere i lopet av denne tiden. Vi skal prove aa holde kontakt, selv naar vi drar til forskjellige steder. Det er godt aa ha ett sikkerhetsnett som dem her nede. naa stikker jeg ut. Ny dag, nye muligheter.

Pokhara

humpetitten humpetatten humpetittenteia

Jeg sitter naa i vakre og idylliske pokhara med feber og diare (som er i ferd med aa forsvinne). mandag morgen dro jeg, camilla og sarah paa en 6dagers tur til chitwan og pokhara. vi stoppet underveis for en liten raftingtur, som var en kald, vaat, men ogsa veldig morsom opplevelse. vi fikk ikke torket klaerne vaare, saa satt en lang stundt med vaate klaer (som viste seg a ikke vaere saa smart senere). bussturen fra rafting til chitwan var humpete, og jeg hoppet bokstavelig talt opp fra setet mitt hver gang det var en hump i veien. godt jeg ikke hadde diare da.  veien fra chitwan sentrum til hotellet var ogsaa veldig komisk. 6 personer ble fraktet i en skropelig liten kjerre dratt av en noksaa skropelig liten hest. det var da jeg folte feberen komme, og det er her min sykdomshistorie starter. hotellet var inngrodd i planter og alle slags mulige jungelvegetasjon, og rommene var noksaa mugne. vi ville saa gjerne torke klaerne vaare, men det var plent umulig pga den fuktige luften. hurra! jeg hadde bare to bukser med meg, saa da var det bare en torr igjen. jeg begynte aa faa litt diare, og folte meg slettes ikke bra etter aa ha spist en godt fritert varrull med pommes frites til. alt er fritert her nede! og jeg som er vant til aa spise grovbrod med masse sunne og friske ingredienser. den livsstilen maa jeg bare legge bort disse manedene i nepal. vi hadde planlagt jungelsafari dagen etter, kunne vi bare dra paa elefantsafari. vi saa nesehorn og raadyr med hvite prikker. jeg klarte ikke aa nyte denne turen saa mye pga all regnet, og en svaert ukomfoprtabel sittestilling. i det vi naermet oss maalet, kommer en annen elefant med turister som oss og guide. jeg merket at disse ikke akkurat var bestevenner, men jeg tenkte det bare var en liten gnisning, ogsaa kunne vi traske videre igjen. der tok jeg feil! elefanten terget den andre mer og mer, og det hele startet med latterog endte med graating. det kom royk ut av snabelen, og de kom naerme innpaa hverandre. guidene skrek paa nepalsk, saa vi skjonte ingenting av hva som foregikk. jeg var i sjokk, og i det vi endelig kunne gaa av, samlet vi oss for a graate en liten skvett. jeg var kald, hadde akkurat opplevd en elefantkrangel, og naa vvar diareen paa god vei. jeg var paa do hele natta, og folte meg som et raattent egg., alt gikk rett til dundas! jeg tok litt medisiner og drakk glukosevann, som hjalp paa litt. vi skulle enda gjennom en 4 timers noksaa humpete busstur igjen, som jeg gledet meg veldig til. det var varmt, trangt om plassen, og jeg hadde akkurat hatt verdens verste natt. men gud, saa deilig det var aa komme til fredelige og harmoniske pokhara, hvor du har utsikt til himalayafjellene bak de  regntungeskyene. vi leide en robaat for en time og padlet avgaarde. er noe av det mest nydelige jeg har sett!  skal legge ut bilder. etter en god spaghettimiddag paa restaurant, ble magen min daarlig igjen. jeg har vaert hos doktor i dag og faat medisiner, saa jeg blir helt bra igjen. kjenner jeg er paa bedringens vei allerede. mine andre venner er paa en litren trekkingtur, mens jeg ligger paa et fint hotell med folk som er veldig behjelpelige. jeg visste jeg ikke kunne sno meg unna diare. bedre aa faa det naa, enn naar jeg skal paa trekkingtur. ha det paa badet

hindu

NEPAL

Naa befinner jeg meg paa en internettcafe rett ved der jeg bor. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men disse dagene har virkelig vaert noe for seg selv. Det aa komme fra trygge, rike Norge til verdens fattigste land er virkelig en provelse. Men jeg begynner allerede etter fem dager aa komme inn i dette systemet. Det tar tid, men det handler om aa ta en dag om gangen. Familien jeg bor hos er veldig hyggelig, og vi faar servert tre maaltider hver dag. Det gaar mye i Dal Bhaat (ris og linsesuppe med gronnsaker og karry). Det smaker godt, men kan bli litt kjedelig i lengden. Vi har nepalsk spraakkurs med Nilesh (sonnen i huset), hver dag fra ti til 12, og deretter faar vi lunsj. danjabad betyr takk og nastame er hei. det er greie ord aa kunne. jeg ligger paa rom med to veldig aalreite jenter fra danmark. vi har delt mye, baade latter og taarer disse faa dagene, og jeg er veldig knyttet til dem allerede. vi skal til og med paa en seks dagers tur til pokhara og chitwan neste uke! det jeg har gjort disse dager: dratt til thamel(turistomraadet i nepal. litt for kaotisk for min smak), dream garden, nydelige buddhisttempler, besokt fjellandsby og barnehjem (eget initativ). Jeg har virkelig lengtet etter aa komme ut av denne forurensede, men samtidig sjarmerende byen. Vi kjorte i en taxi, bare ti min ut av byen og rett inn i drommeverden med trappelandskap og utrolig frodig natur. Det var en helt annen atmosfaare der, og alle hilste naar vi kom. Dette var virkelig nepalesisk fjellandsby med et nydelig tempel som ruvet over. jeg spurte noen lokalfolk om de hadde et barnehjem her, og det laa rett ved siden av. Vi bestemte oss for aa gaa inn, og ble mott av en horde med barn. Jeg spurte om de trengte frivillige, og de sa ja. Vi danset, jeg sang norges nasjonalsang og alle barna samlet seg rundt oss som fluer. Det var en eneste stor fest fra vi kom til vi dro. Jeg har veldig lyst til aa vaere en del av dette barnehjemmet, men jeg vil vente med aa ta en endelig avgjorelse. Jeg vil bruke disse to ukene til aa utforske, og i uke 3 finne et barnehjem. Men dette staar virkelig hoyt paa min liste. De eier nesten ingenting, men de smiler fra ore, og tar deg imot med aapne armer. Jeg har ogsaa sett klostre med buddhistmunker, provd yoga kl 5 om morgenen, tatt masse fine bilder av det nepalesiske folk. de er veldig fotogene! det er ogsaa nepalesiske aper. det er saa mange nye lukter og smaker, og jeg bare venter paa aa faa diare, som jeg ennaa ikke har faatt. naa maa jeg stikke til ny spraakleksjon. vi ses igjen kjaere venner! jeg kommer til aa ha mer aa fortelle.