Friday, November 26, 2010
og kaptein paa laget han roald han sa: "naa er det vel snart paa tide aa draaa"
Til dere som ikke kjenner til Gunnar Hanstad, saa er han et viktig bindeledd i familien Dalby, gjennom sin vakre musikk om Fagerfjell (fotballaget med Dalbygutane) og Lossets vakre grend. Han bidrar til rykninger i dansefoten. Er det derfor alle ifra Losset er saa flinke til aa danse mon tru? Jeg skal uansett ikke la dette lille innlegget bare dreie seg om Hanstad. Det er en kobling mellom denne karen og min lengsel tilbake til trygge gode Hedemarken, hvor sopla er sortert i vaatorganisk, restavfall, papir og plast, og kuene lever livet paa de gronne sletter. Utmagrede og aggressive loshunder er erstattet med fredelige og harmoniske husdyr med hver sin hundegaard, skaal med vattn og hundekjeks. Paa hedemarken tuter vi bare hvis vi kjenner noen, og da er det ikke snakk om aggressiv tuting, men en koselig liten 'heipaadegtut'. Noen ganger tuter ogsaa hedemarkinger fordi de er sinte, eller fordi de vil at andre trafikkanter skal flytte seg, men jeg har aldri folt meg ukomfortabel paa grunn av det. I India er det ingen fornuft, ingen regler. Rettere sagt ANARKI. Man maa alltid forberede seg psykisk og fysisk for man trer ut av dorkarmen. For det forste, biler vil aldri vike vei for deg. De vil aldri stoppe for deg. De vil alltid tute unodvendig mye for aa vise hvor kule de er, og de vil alltid komme unna med livet i behold. Utrolig nok. Tror kanskje det er flere dodsulykker i Norge, selv om vi har et bedre trafikksystem. Jeg begynner aa bli mer og mer frustrert over dette kaosherjede landet, men ogsaa fascinert. Ikke glem det.
Monday, November 15, 2010
rapport fra saddhana forest
Etter aa ha tilbrakt 13 dager i bushen er jeg naa klar for aa gi dere der hjemme en smakebit av hva jeg har vaert igjennom. En interessant opplevelse.
ca 70 mennesker samlet paa et sted, en fin miks av spirituelle gaerninger og 'normale' folk som meg. En vanlig dag bestod av levende alarmklokke (folk som synger en liten morgentrudelutt for aa vekke deg opp 05.30). Jeg meldte meg frivillig for en uke, saa jeg maatte staa opp 05.15 for aa vekke opp hele skauen bestaaende av smaa primitive hytter. Jeg og min gode gitarkompanjong Carlos, sang en halvtime hver dag. Det var morosamt, men ogsaa slitsomt. Vi startet ofte rolig med en liten ballade, og okte i volum ettersom tiden gikk. Provde meg ogsaa paa litt rapping (om det var vellykket eller ei er ikke opp til meg aa bedomme). Maalet var aa faa alle opp til morgenmotet 06.15. Vi samlet alle i en stor ring etterfulgt av kykkeli klemmetid. Noen ga veldig lange klemmer, mens andre var sjenerte og torte saa vidt aa komme naer deg. Men dog, en fin ting aa gjore om morgenen. Deretter bar det rett ut i skauen. Det eneste jeg ikke likte var at vi jobbet to timer om morgenen UTEN FROKOST. Vi kunne ta en banan hver, men det var virkelig ikke nok for meg. I skauen gravde vi jordhauger formet som vulkan med et hull paa toppen der treet etterhvert skulle bli plassert i. Vi jobbet i par, som fungerte veldig bra. Taalmodighet er et stikkord. Jeg tror jeg har laert aa bli mer taalmodig ilopet av dette oppholdet. Og vaere mokkete med skitt under neglene over lengre tid har kanskje gjort meg mer hardhudet.
Etter denne arbeidstiden med tom mage var det endelig tid for frokost. (favorittmaaltidet i skauen). Graut med sot saus og fruktsalat. Gurimalla hvor godt det var. Til og med bedre enn havregrot. Erremuli? Alle ble servert samtidig i en stor sirkel, hvor folk gikk rundt med store gryter. Jeg serverte frivillig mange ganger, noe jeg likte bedre enn aa sitte med grauttallikken foran meg. Maten kunne inntas etter bemerkninger og et oyeblikk med stillhet. En lang prosedyre for en sulten ulv som meg. Etter dette herlige maaltidet fikk vi tildelt jobb nr 2, som kunne vaere hva som helst. Jobb i hagen, skauen, lage mat, kompost, hygiene osv. Jeg var som oftest i skauen (svett og mokkete) eller i kjokkenet (hakka frukt og gronnsaker). Jeg likte virkelig aa bruke kroppen og bidra til okt vegetasjon. Men noen ganger var det veldig slitsomt, spesielt etter frokost med intens sol. Etter lunsj (ris, gronnsaker, dal) kunne vi gjore hva vi ville, hvis vi ikke hadde ekstrajobb. Mange deltok i ulike workshops mens andre ville bare slappe av. Jeg gjorde begge deler. Mange av oss tok turen til gjormebadet etter fullfort arbeid. Jeg puttet gjorme i ansikt og haar og folte meg fresk og rask igjen. Gjorde dette nesten hver dag. Dusjet ikke en eneste gang, gjormebad gjorde susen. Jeg leide ogsaa moped for ti dager, saa vi kunne komme oss ut av denne bobla og spise ikkevegan mat. Jeg glemte aa nevne at Sadhana forest er et vegan samfunn, uten noen form for dyreprodukter (kjott, melk, ost, sjokolade, honning, egg), og je som har maula norvegia hele mitt liv. Men det var faktisk ingen problem, siden jeg hadde moped. Vi kjopte pizza med sprostekt bunn og deilig iskrem i helgene. Hurrahuraa! Vegan mat var slettes ikke verst. Jeg likte det, men jeg kan ALDRI leve uten ost og sjokolade.
Vi sov i smaa straahytter med myggnetting over sengene. Etter aa ha hort om rotter og slanger, hadde jeg en noksaa urolig natt. Men heldigvis ingen ubehagelige opplevelser, bare noen intense mareritt. Doene var noksaa langt unna hytta, saa var plent umulig aa gaa saa langt midt i svarte natta. Doene var laget av kompost, med to hull. Komplisert, men velfungerende sett ut i fra et miljovennlig perspektiv.
Sadhana forest har vaert en spennende, utfordrende og laererrik opplevelse. Jeg har mott mange flotte folk, som jeg definitivt kommer til aa se mer til i fremtiden. Det eneste jeg ikke likte var alle reglene, for mange folk og at det hele tiden var nye som kom og gamle som dro. Lange sondagsmoter med en leder som elsker sin egen stemme. Bortsett fra dette er je nogd.
Spesielle oyeblikk i skauen:
synge born to be wild paa motorveien i india med min lille moped
gjormebad tidlig om morran helt alene
spise graut
danseworkshop i auroville. 2 timers fri dans med en bunsj av andre folk (intens)
besok i Sri Aurobindos gyldne kule, med verdens vakreste tre. (bestemor piletre i Pocahontas)
improvisert synging 05.30 fra mandag til fredag
se profesjonelle fra sadhana danse capoera (soramerika)
Naa beveger jeg meg vestover (3timers busstur) til Tiruvannamalai. Det er visstnok et vakkert sted med fjell, huler og et noksaa interessant ashram. Ashram er et sprituelt sted, ofte plassert i naturlige omgivelser, med en eller flere guru (laeremester). Yoga og meditasjon er viktige ingredienser i et ashram. Tiruvannamalai har ett som jeg skal ta en liten kikk innom. India er landet bak ashram, og jeg foler det er en skam aa dra herifra uten aa gi dette en sjanse. Ikke vaer redd, jeg kommer ikke til aa bli en av disse spirituelle gaerningene. Dette er bare for nysgjerrighetens skyld. Neste helg samles tusenvis av folk for aa vandre i fjellet under fullmaane, og jeg skal vaere en av dem. Onsk meg lykke til.
VIktig ordtak: veien blir til mens man vandrer
Jeg har forresten mistet kameraet mitt. Dette skjedde i Goa, mens jeg var paa stranden. Utrolig synd, men heldigvis var alle bildene mine paa harddiscen. Har ikke faatt tatt noen bilder i sadhana, men andre har, saa jeg faar dem nok sendt paa mail senere. Forelopig blir det bare tekst, men dere kan sikkert se noen av oyeblikkene for dere. Skrives igjen godtfolk! Ikke lenge til jul!
ca 70 mennesker samlet paa et sted, en fin miks av spirituelle gaerninger og 'normale' folk som meg. En vanlig dag bestod av levende alarmklokke (folk som synger en liten morgentrudelutt for aa vekke deg opp 05.30). Jeg meldte meg frivillig for en uke, saa jeg maatte staa opp 05.15 for aa vekke opp hele skauen bestaaende av smaa primitive hytter. Jeg og min gode gitarkompanjong Carlos, sang en halvtime hver dag. Det var morosamt, men ogsaa slitsomt. Vi startet ofte rolig med en liten ballade, og okte i volum ettersom tiden gikk. Provde meg ogsaa paa litt rapping (om det var vellykket eller ei er ikke opp til meg aa bedomme). Maalet var aa faa alle opp til morgenmotet 06.15. Vi samlet alle i en stor ring etterfulgt av kykkeli klemmetid. Noen ga veldig lange klemmer, mens andre var sjenerte og torte saa vidt aa komme naer deg. Men dog, en fin ting aa gjore om morgenen. Deretter bar det rett ut i skauen. Det eneste jeg ikke likte var at vi jobbet to timer om morgenen UTEN FROKOST. Vi kunne ta en banan hver, men det var virkelig ikke nok for meg. I skauen gravde vi jordhauger formet som vulkan med et hull paa toppen der treet etterhvert skulle bli plassert i. Vi jobbet i par, som fungerte veldig bra. Taalmodighet er et stikkord. Jeg tror jeg har laert aa bli mer taalmodig ilopet av dette oppholdet. Og vaere mokkete med skitt under neglene over lengre tid har kanskje gjort meg mer hardhudet.
Etter denne arbeidstiden med tom mage var det endelig tid for frokost. (favorittmaaltidet i skauen). Graut med sot saus og fruktsalat. Gurimalla hvor godt det var. Til og med bedre enn havregrot. Erremuli? Alle ble servert samtidig i en stor sirkel, hvor folk gikk rundt med store gryter. Jeg serverte frivillig mange ganger, noe jeg likte bedre enn aa sitte med grauttallikken foran meg. Maten kunne inntas etter bemerkninger og et oyeblikk med stillhet. En lang prosedyre for en sulten ulv som meg. Etter dette herlige maaltidet fikk vi tildelt jobb nr 2, som kunne vaere hva som helst. Jobb i hagen, skauen, lage mat, kompost, hygiene osv. Jeg var som oftest i skauen (svett og mokkete) eller i kjokkenet (hakka frukt og gronnsaker). Jeg likte virkelig aa bruke kroppen og bidra til okt vegetasjon. Men noen ganger var det veldig slitsomt, spesielt etter frokost med intens sol. Etter lunsj (ris, gronnsaker, dal) kunne vi gjore hva vi ville, hvis vi ikke hadde ekstrajobb. Mange deltok i ulike workshops mens andre ville bare slappe av. Jeg gjorde begge deler. Mange av oss tok turen til gjormebadet etter fullfort arbeid. Jeg puttet gjorme i ansikt og haar og folte meg fresk og rask igjen. Gjorde dette nesten hver dag. Dusjet ikke en eneste gang, gjormebad gjorde susen. Jeg leide ogsaa moped for ti dager, saa vi kunne komme oss ut av denne bobla og spise ikkevegan mat. Jeg glemte aa nevne at Sadhana forest er et vegan samfunn, uten noen form for dyreprodukter (kjott, melk, ost, sjokolade, honning, egg), og je som har maula norvegia hele mitt liv. Men det var faktisk ingen problem, siden jeg hadde moped. Vi kjopte pizza med sprostekt bunn og deilig iskrem i helgene. Hurrahuraa! Vegan mat var slettes ikke verst. Jeg likte det, men jeg kan ALDRI leve uten ost og sjokolade.
Vi sov i smaa straahytter med myggnetting over sengene. Etter aa ha hort om rotter og slanger, hadde jeg en noksaa urolig natt. Men heldigvis ingen ubehagelige opplevelser, bare noen intense mareritt. Doene var noksaa langt unna hytta, saa var plent umulig aa gaa saa langt midt i svarte natta. Doene var laget av kompost, med to hull. Komplisert, men velfungerende sett ut i fra et miljovennlig perspektiv.
Sadhana forest har vaert en spennende, utfordrende og laererrik opplevelse. Jeg har mott mange flotte folk, som jeg definitivt kommer til aa se mer til i fremtiden. Det eneste jeg ikke likte var alle reglene, for mange folk og at det hele tiden var nye som kom og gamle som dro. Lange sondagsmoter med en leder som elsker sin egen stemme. Bortsett fra dette er je nogd.
Spesielle oyeblikk i skauen:
synge born to be wild paa motorveien i india med min lille moped
gjormebad tidlig om morran helt alene
spise graut
danseworkshop i auroville. 2 timers fri dans med en bunsj av andre folk (intens)
besok i Sri Aurobindos gyldne kule, med verdens vakreste tre. (bestemor piletre i Pocahontas)
improvisert synging 05.30 fra mandag til fredag
se profesjonelle fra sadhana danse capoera (soramerika)
Naa beveger jeg meg vestover (3timers busstur) til Tiruvannamalai. Det er visstnok et vakkert sted med fjell, huler og et noksaa interessant ashram. Ashram er et sprituelt sted, ofte plassert i naturlige omgivelser, med en eller flere guru (laeremester). Yoga og meditasjon er viktige ingredienser i et ashram. Tiruvannamalai har ett som jeg skal ta en liten kikk innom. India er landet bak ashram, og jeg foler det er en skam aa dra herifra uten aa gi dette en sjanse. Ikke vaer redd, jeg kommer ikke til aa bli en av disse spirituelle gaerningene. Dette er bare for nysgjerrighetens skyld. Neste helg samles tusenvis av folk for aa vandre i fjellet under fullmaane, og jeg skal vaere en av dem. Onsk meg lykke til.
VIktig ordtak: veien blir til mens man vandrer
Jeg har forresten mistet kameraet mitt. Dette skjedde i Goa, mens jeg var paa stranden. Utrolig synd, men heldigvis var alle bildene mine paa harddiscen. Har ikke faatt tatt noen bilder i sadhana, men andre har, saa jeg faar dem nok sendt paa mail senere. Forelopig blir det bare tekst, men dere kan sikkert se noen av oyeblikkene for dere. Skrives igjen godtfolk! Ikke lenge til jul!
Sunday, October 31, 2010
Auroville
Hei igjen!
Jeg har beveget meg fra Goa til Tamil Nadu (sorvest). Togreisen startet kl 3, og jeg kom frem til Chennai 12 dagen etter. Jeg hadde en plan om aa dra til Auroville, som er mellom Chennai og Pondicherry. Jeg hoppet paa neste buss til Pondi (3 timer), og var rimelig lei all farting. En natt i Pondi, og deretter bar det rett til auroviille.
Jeg har beveget meg fra Goa til Tamil Nadu (sorvest). Togreisen startet kl 3, og jeg kom frem til Chennai 12 dagen etter. Jeg hadde en plan om aa dra til Auroville, som er mellom Chennai og Pondicherry. Jeg hoppet paa neste buss til Pondi (3 timer), og var rimelig lei all farting. En natt i Pondi, og deretter bar det rett til auroviille.
What is Auroville?
Auroville is a universal township in the making for a population of up to 50,000 people from around the world.
How did Auroville begin?
The concept of Auroville - an ideal township devoted to an experiment in human unity - came to the Mother as early as the 1930s. In the mid 1960s the Sri Aurobindo Society in Pondicherry proposed to Her that such a township should be started. She gave her blessings. The concept was then put before the Govt. of India, who gave their backing and took it to the General Assembly of UNESCO. In 1966 UNESCO passed a unanimous resolution commending it as a project of importance to the future of humanity, thereby giving their full encouragement.
Why Auroville?
The purpose of Auroville is to realise human unity – in diversity. Today Auroville is recognised as the first and only internationally endorsed ongoing experiment in human unity and transformation of consciousness, also concerned with - and practically researching into - sustainable living and the future cultural, environmental, social and spiritual needs of mankind. (www.auroville.org)
Jeg har naa fatt to gode venner her, Sevika og Muneer. Sevika er fra USA og er paa besok hos Muneer som bor her. Han er 28 aar gammel og driver en egen butikk her. Jeg var saa heldig som fikk mote dem, og jeg fikk lov til aa bo der til jeg begynner med frivillig arbeid i Sadhana forest. Det er et lite samfunn av frivillige fra hele verden. Alt er okologisk, og alle bidrar til ulike prosjekter for aa vedlikeholde naturen (treplanting osv.) Hvis dere vil vite mer, sjekk ut internettsiden www.sadhanaforest.org. Jeg drar antageligvis dit i morgen, og blir der en to ukers tid. Jeg ser virkelig frem til aa bo der, og leve primitivt for en liten stund. Etter aa ha vaert turist en liten stund naa, er jeg klar for aa gaa inn i noe nytt og mer innholdsrikt. Naturen kaller!
Alle i Auroville kommer seg frem ved hjelp av scooter/moped, og det er virkelig den beste maaten. I gaar laante jeg og Sevika Muneers moped, som var en intens opplevelse. Indisk trafikk er anarki, ingen regler, bare at du maa holde deg paa venstre side av vegen og tute for aa komme deg frem. Du er virkelig ille ute hvis du ikke har horn i dette landet. Vi klarte oss fint, og jeg begynner aa bli vant i trafikken (utrolig nok). Vi holdt oss for det meste paa landeveien, som bestaar for det meste av kuer, hunder, moped, geiter og folk. Ganske uskyldig! Jeg liker denne livsstilen. Etter aa hatt en litt troblete start, begynner jeg virkelig aa komme inn i denne kulturen. India er et fascinerende land aa vaere i.
Wednesday, October 27, 2010
Subscribe to:
Posts (Atom)